LOGG INNNY BRUKER
Topp bilde
Romsdal i 3D
FINN
WEBKAMERA
Rådhuset, Gågata, oppdatert 23.06 04:06 (romsdal.com)

Trollkjerringa

Kilde: Norsk Tindemuseum/Arne Randers Heen

Det er knapt nok noe fjell i det Sydlige Norge som kan sies å være vanskelig å klatre opp på fra den letteste side, men det finnes en del tindenåler som kan by en klatrer atskillig bryderi. Blant disse kommer Trollkjerringa i Trolltindene i første rekke, - ja den en av de aller vanskeligste. Dertil har den fått en fantastisk plasering: Sett fra Romsdalen kneiser den rett over riksveien som en slank kjegle på den skarpe, høge egg, med en 1000 m. innholt vegg på framsida. På de andre sider er den nesten loddrett ca. 60 m.

I gamle dager hadde nok folk av og til vært opunder foten på leiting etter sau i Storgrovbotten, men første gang tindesamlingen ble tatt nærmere i øiesyn var da C. Hall med J. Venge og E. Norahagen klarte St. Trolltind i 1882. Hall nevner i N.T. Årb. 1883 om de "bizzarre klippeformationer" opover mot St. Trolltind. Han nevner intet om de på eggen videre mot syd der Trollparet står, men det er ikke underlig for fra den rute de tok op og ned Storgrovbotten er de ikke lett å få øye på, og sett fra St. Trolltind faller de sammen med fjellet bak.

Første gang noen ga seg i kast naalene var i 1916, da kom Alf Bryn, Eilert Sundt, Leif Sundt og D. Burchardt. I følget var også den lokalkjente fjellfører H. Nygård fra Isfjorden. I N.T. Årb. 1917 står beretning om ferden. De gikk nåla i S.Ø. siden, og sier at Nåla var meget vanskelig på tre steder. De slet således hårdt i 2,5 t. før de nådde til tops.
Senere er fjellsiden rensket op så det no ikke finnes en løs stein i denne rute, og de som er godt kjent der kan gå den "på rutinen" på under en tiendepart av den tid. Greiest er det å gå rett op helt til høgre søkket bortimot Trollgubben, og så skrå til venstre op i skaret. derfra på hyller rett ut til venstre og rett op på Kneet. Til venstre op på en flat, løs blokk på en avsats og op et overheng. Dette er delt i to trinnog er ikke lett å komme seg op til, da veggen puffer fra. Enda værre er det å krabbe seg ned igjen hvis en ikke finner de rette tak. Dertil er her kraftig bratt, - så her har mang en fjellrangler vridd seg i vånde. Når dette avgjørende punkt er overvunnet, er det lett til tops. Denne rute er den letteste på Kjerringa, men er allikevel ikke å anbefale for almindelige turister.

Fra først av hadde Nåla intet fast navn. Vi "innføtte" sa Trollkjerringa og Trollgubben om dette Trollparet, - det faller jo naturlig å kalle det slik. To så utpregete trollfjes finnes neppe i hele landet, - de står der og glor forundret mot øst der sola rant på hin forsteinelsens dag. Andre brukte undertiden et annet navn, - etter ham som skrev artikkelen i årboka.

Så gikk det 10 år før Trollkjerringa atter fikk besøk. Det var av E. Fjeld og O.J. Broch, - de gjorde samtidig 1 ste best. av Trollgubben. Tre år etter var to parti der oppe: A. Næss og M. Hansen, B. Bommen og K. Oshaug, - og i 1933 var jeg der med den første utlending englenderen H. Wetmann. Den var dog for vanskelig til å bli alfarvei, så ut år 1940 hadde den ikke vært besteget mere enn 13 ganger.

Den nevnte rute ble brukt i mange år, men jeg lurte på at det måtte gå an å komme op fra andre sider. Rett mot Storgrovvatnet på sydsida går en egg. Den var stykkevis gått av meg og andre, men hele ruta ble først tatt i 1941. Den sommer kom L. Onsager, E. Kierulf, O. Lundh og S. Nissen Meyer til Åndalsnes. Alle tenkte på Kjerringa, og det passet godt å slå lag for meg, - det var særlig den uprøvete Vestvegg jeg hadde interesse av. Komne op til foten, fikk jeg først med Sven bortunder Vestveggen for å høre et fortrøstende ordom de trinn jeg tidligere hadde kiket på der. Jo, vi så dem nok no også men vi ble begge enig om at trappetrinn som har vrengt seg så de danner tak istedenfor gulv er lite brukelig. Vi snudde med god samvittighet om at ruta var forkastelig. Så delte vi partiet, - Lars og Erling skulde gå op fra syd med de forgjettende ord fra meg at det var en førstegangsrute de no skulde forlyste seg på. Da Otto skulde ta svenneprøve for medlemskap i N.T.K. ble jeg med ham og Sven op over Østskaret. Vi var ikke lenger unda hverandre enn at dypsindige bemerkninger om Kjerringer i entall og flertall fløy hvislende om hjørner og folder. De tok op i det ruglete fjell i eggen, og op et par taulengder i høgre side. Det er bratt og tungt, men en kommer inn på flere store hyller så det virker ikke særlig eksponert. Så tvert over til venstre, og den siste tredjepart av ruta går rett op eggen til tops. Vi tok det alle med ro, men om en times tid stakk vi alle samtidig hodet op over toppen. Som belønning for velgjort arbeid og ekstra overraskelse kom Otto fram med et utvalg av sjokoladeplater. Snakk om snadder i rasjoneringens tid. Vi var alle fornøydd med dagen, og drog ned til Isterdalen igjen.

Men dette trollet plaget meg fremdeles, det ga meg ikke fred om natta og det spøkte ved høylys dag. Det var denne vestside som stod igjen. Jeg hadde i hver fall ikke gått de siste meter helt ut, og da kan en aldri vite om det ikke kunde være et smutthull mellem trinnene. Siste lørdag i august ringte jeg til min nye klatrepartner Henry Berg og spurte om han var rede for en dyst. Han sa han skulde på en annen tur med en kamerat J. Unhjem. "Tre ham innpå vårt tau" sa jeg, "og kom begge to". Dagen etter var været ikke av det beste, - og så sto vi da under Vestveggen og gløste olmt på trinnene og konstaterte at "høgt hang de og sure var de." Men lenger ut mot Nordsida var det forskjellig av sprekker og nabber å se. Vi gikk op på Balanseblokka, - den ligger der fremdeles og vipper, stor som et badekar, og plasert der av naturens hånd så lunefullt at den ene ende stikker ut over avgrunnen. Hvis en stakkar føler seg noe rar i magennår han står og tar mål av veggen, blir han ikke bedre av å ta seg en husketur på Blokka, - men enno har jeg ikke sett noen som frivillig har valgt å sette seg på utsida. Jeg bandt på meg tauet og la i vei. Det gikk lettere enn det saa ut til, bratt var det, men gode tak, og jeg kom inn i et lite søkk midt i veggen. Herfra så det ut til å bli rimelig op til venstre til den store avsats i Nordsida, hvorfra jeg visste det var lett over til Østruta, men det var ikke den vei vi skulde. Jeg tok tvert av noen meter til høgre over noen blokker til under et smalt overheng. Her var det ståplass og forankring tett ved, så Henry og Jon kom optil. Mens jeg famlet rundt etter tak fikk Henry øye på noen røde flekker på blokkene. Han kunde fortelle at det var blod, og det måtte komme fra meg. Jeg så etter og fant et djupt kutt i en finger, - hvor og når Kjerringa hadde bitt fra seg, visste jeg ikke, men Henry fikk en ekstra nedfiring etter heftplaster som lå igjen i sekken ved Blokka.Med et godt tak om en nabb fikk jeg albu og knæ oppå overhenget, og reiste meg forsiktig op. Her er intet å holde seg i og meget luftig, så her bør … be om vindstille og slakt tau. Op til høgre var det atter vrident til en rummelig grop for tre menn som ikke er for store. Her satte jeg meg godt til rette og så på de to som slet seg opover. Det ble likevel for trangt i gropa, og jeg fortsatte op til høgre. Her ble det no en "utenbordsentring" over til venstre igjen, men så kunde jeg rope: Vel blåst Litt småklatring, og jeg sto på toppen, og straks etter var de andre oppe. Når jeg og andre sier toppen, så menes det platået, - for høgdte toppen er "tabu", - den er det ikke mange som vil stå oppreist på. Den består av en mannshøg steinkule som Kjerringa har fått som pynt på hatten, nydelig plasert ved utsida av tre mindre steiner, - det er passelig luft under så de andre trolla rettelig kunde få se stasen.

Så klatrer vi videre til 5. januar 1947. Da var Henry og jeg på besøk i trollgården, - det er jo ved juletider allslags troll er ute og går. Det var ikke sørlig mye snø, men isen var lumsk. Vi hadde i tankene å gjeste Brura, men opdaget til vår forferdelse at hun hadde sagt slektningene farvel, tatt med seg en god del av eggen mot Brurjentene og styrtet rett ned i Romsdalen. Det var dette voldsomme steinskred folk hørte utpå ettermiddagen 5. nov. året før uten at noen syntes å ha vært merksam på hvor raset egentlig kom fra. Men hun hadde vært utspekulert nok til å sette igjen en avlegger som så ut til å være mye mere umedgjørlig enn gamla. Da var det vi avgjorde at no skulde heller Trollkjerringa få sitt første vinterbesøk. Best å ta henne før kanskje hun også finner på å stikke av, - Brurjenta, Pattedyret og Trollspiret står allerede startklar. Vi tok en kvil nedunder Østskaret og funderte på om vi skulde bruke gummisko eller spikersko. Det var ikke mange kuldegrader og selveveggen så vi var snøbar, - men om det var snø på hyllene? Henry fant det raadeligst å beholde de tunge spikerskoene mens jeg byttet på av det lettere slag. Vi tok vingervåtter på, og jeg lirket meg inn i veggen fra ryggsekken jeg brukte til omkledningsplass øverst på snøtunga. Det viste seg snart at hyllene var detk med snø, men det var tint vekk en tommebred kant på utsidene, så det var mulig å liste seg bortover. Hvileplass var det smått om for gummisko, så det var bare å kjøre på, og for Henry som egentlig skulde passe tauet ble det å krabbe etter så fort han fikk skoene med seg. Ruten kjente vi ut og inn, og knapt 10 min. fra vi startet sto vi ved toppvarden. Nedturen gikk også snøgt unda, - hvorpå ferden gikk videre til St. Trolltind som vi nådde i klart måneskinn. Vi brukte isbrugder (crampoons) opover fjellsiden, og på disse gikk det  meget sikkert, isøksene var også til god nytte.

Ut år 1947 har Trollkjerringa hat 29 besøk, - derav har en person vært med 14 ganger. I et par tilfeller har også fjellvante damer dristet seg med op, derav en fra Sverige. Noe særlig nytt blir det ikke for fremtiden å gjøre meg vår felles, kjære Kjerring, hvis ikke noen vil finne på å boltre seg op tusenmetersveggen på framsida, -  men den ruta skal få være ifred for meg.